Dette blir vel et av de siste innleggene jeg skriver på denne bloggen, hvertfall i denne omgang. Jeg har ikke vært så aktiv her i det siste, hvertfall ikke så aktiv som på treningssenteret, men sånn er nå det.
Nå begynner tankene om hjemreisen å strømme på. Jeg må si jeg har blandede følelser. Jeg gleder meg selvfølgelig veldig til å se alle sammen igjen. Jeg har jo faktisk vært borte i snart 6 måneder så det blir herlig å se alle kjente fjes. Jeg begynner virkelig å se frem til sommer i Norge, med sol, bading, hytta og grilling i parken.
Men samtidig kunne jeg ønske jeg kunne bli lenger. Eller om jeg kunne ta med Axel hjem. Det hadde kanskje vært det beste. Men etter endel undersøkelser har vi funnet ut at det er lettere sagt enn gjort, så her får det pønskes ut en lur plan siden.
Og selvfølgelig har denne Air France ulykken satt en støkk i meg. Jeg er inne på aftenposten.no daglig for å sjekke hvor mange fly som har styrtet i løpet av natten. Jeg har blitt såpass gal av denne "verste flyulykken side 2001" at jeg har funnet ut at jeg skal fly med samme flytype som det som styrtet, altså AIRBUS 320! Eller var det 230. Det samme kan det være. Fly er fly, og de kan falle, langt! Ruten er jo selvfølgelig også den samme som den jeg skal fly, en rute som er kjent for å ha mye uvær. Som dere skjønner så er jeg livredd om dagen, og dagdrømmer om verdens undergang, død og fordervelse. Kanskje jeg bare skulle bli her?
For de som bekymrer seg for at jeg skal bli lenger kan jeg berolige dere med at flyet mitt lander den 14 juli sånn i firetida. Kom på gardermoen, hurra! Jeg skal være der rundt da, hvis ikke jeg har falt ned i atlanterhavet i mellomtiden.
Nuss puss
